Sister Rain

Kitchen Release Part II

Sister Rains historie går tilbake til 1988; da ble bandet dannet og holdt sin første konsert i Oslo. Amerikansk undergrunn og psykedelia fra seint 60-tall var blant inspirasjonskildene. Fra 1988-1993 ga de ut fire LP’er, spilte utallige konserter over hele landet og turnerte i Polen og Latvia.

Nå er en ny plate ute – bli med inn på kjøkkenet!

Gjester og overraskelser.

 

Så du trodde Sister Rain var blitt borte? Da får du tro om igjen

OK, de har kanskje ikke gitt ut et studioalbum siden Ride i 1993 og samleren Illuminated fra ’97. Men hvis du er i nærheten av Månefisken ved Sankthanstider, kan du ha vært så heldig å slumpe innom en av deres årlige konserter der.

Gjerne med tre sett – to ganske streite, og et overraskelsessett, som noen ganger kan være like mye overraskende for gutta i bandet. Jepp, da kommer jammefoten ut og strekker seg. Men Søstrene materialiserer seg ved ulike tidspunkter, på ulike vis:

Ved juletider fikk jeg plutselig en CD der det bare sto Sisters Kitchen. Den kom fra Ivar, bassisten som ikke spiller så mye som han flyter inne i det bedagelige, nesten døsige lydbildet.

Da jeg hadde trykket på play-knappen, skjedde noe rart. Jo, det var umiskjennelig Sister Rain, med tvillinggitarene som bedriver vennlig brytekamp med rusleriffene og Aslaks karakteristiske stemme. Du vet: som Lee Hazlewood med stålfjær i nebbet.

Dessuten har vi Knut på trommer og allestedsnærværende Eystein, den milde gitaristen med rusleriffene.

Men der Søstrene før har vært en slags laidback krysning av Velvet Underground, Dream Syndicate og en dæsj Grateful Dead, var det plutselig kommet inn litt country i miksen!?

Hva hadde skjedd? Her måtte vi få noen svar.

De kom. Til slutt. Noen måneder senere er Ulf og Aslak seg på Last Train, med gitar på ryggen og noe å fortelle.

Klart vi endte opp innerst i baren, like ved den digre konsertplakaten deres fra 90-tallet, som har fått en av kremplassene.

Sister Rain er nemlig også et visuelt band, noe dere finner ut når dere får tak i vinylutgaven av den nye plata. Eller hvis dere kommer over noen av de håndlagede coverne av Water in Tide, andreplata. Eller den velutstyrte boksen de laget i begrenset opplag da de ga ut førsteplata.

Men hallo – nå surrer jeg meg bort igjen. Det kan skje når Sister Rain skrur på talestrømmen.

 

OK: her er historien om Sisters Kitchen, slik den ble fortalt over pils og kaffe for noen dager siden. Sett i gang, Aslak og Ulf:

-Det begynte med 40-årsgaven til Aslak, en tur på ei hytte på Hvaler. Ideen var å lage et countryalbum før Aslak fylte runde år.

På hytta var Ulf, Terje Nicolaisen, Aslak og broren til Aslak.

 

Dette var i 2002. Det snødde en halv meter den helgen, så det var ikke annet å gjøre enn å fyre opp veden, spise all maten og lage låter.

-Vi kom opp av sumpen på Hvaler, flirer Aslak selv. -Lot countrygenet så fritt spillerom. I begynnelsen, da Sister Rain startet, var jeg litt flau for å fortelle at jeg likte Johnny Cash, forklarer Aslak.

-Vi var mer opptatt av postpunk på 80-tallet, ler Ulf.

Så skjedde det som kan skje – materialet blir liggende. En god stund. Så en kveld dukker Martin Langli (eks-trommis i Gåte) opp hos Ulf, i Sunberry Hill studio i Fredrikstad. Han vil lage en dub av en låt. Den viser seg å komme fra Hvaler-sessionen.

-Det ble så fett at vi bestemte oss for å lage ei skive. Så vi går i Silvertone Studio.

Vi er stadig i Fredrikstad, der deler av bandet har meldt flytting. Nå har vi kommet til høsten 2006. Bandet skynder seg langsomt…

Martin er fremdeles med, men nå er også Rolf Yngve Uggen (eks-Gluecifer, nå Smoke Mohawk) blitt med på laget.

-De fikk røska opp i lydbildet. Det trengte vi.

 

Nå dukker bandet opp på ulike steder, når anledningen byr seg. Bl.a. på kjøkkenet og stua på Ringnes gård i Skotbu, der kunstneren Talleiv Taro Manum holder til.

-Vi samler folk og lar båndet gå.

Til slutt har de over 40 låter fordelt på 94 spor. Litt av en jobb å ta tak i…

-Den jobben tok Marius Gegenbach. Han er ryddegutten fra hællvette – drit god til å klippe og klistre. Og Knut Rasmussen, som rydder opp i sølet vårt.

 

Vi nærmer oss, vi snakker august 2010. Når de finner en låt de hadde glemt…

-”It’s up to you”, sistelåta på plata. Vi ringte Line Lyngstadås for vokalpålegg, plugger henne inn i stua til Ulf, og da var plata ferdig.

13 låter. -Magic number, det, smiler gutta.

Det har tatt litt tid. Aslak er nærmere 50 enn 40 nå…

-Veien er målet, og når det er så hyggelig reisefølge i bandet, funker det.

 

Sister Rain er nemlig mer enn et band – de er en egen sound, du kjenner dem igjen umiddelbart.

-Bandet er også vår terapi. Hvis vi ikke øver på noen uker, blir vi litt rare.

Nå blir det tett med øving fremover, konserten er på Mono lørdag 21. mai. 11 men så da, når plata omsider er ute?

-Begynne på en ny en!

-Neste gang drar vi til Cuba. Og spiller inn to låter, ha ha.

 

Når den plata kommer? Tja. Men: Du skal ikke se bort fra at Sister Rain materialiserer seg et sted i nabolaget, før du aner det. De blir aldri borte. Til det har de for evige riff, og den evige kløa i riffhånda.

http://www.myspace.com/sistersofrain